En blå reise

For to uker sider var 17.mai. Årets 17.mai var meget spesielt for meg fordi for første gang fikk jeg feire den dagen ikledd i min egen bunad. Jeg har vært så heldig og har arvet 50 år gammel bunaden til min svigermor. 50 år gammel! For ei som meg som er veldig opptatt av historie og familietradisjoner er bare det å vite at den er 50 år gammel er helt utrolig. Bunaden fikk min svigermor til sin konfirmasjon. Mammaen hennes som sydde og broderte for anledningen. En utrolig fin historie bak den og nå hadde min svigermor gi den i gave til meg og med det oppfylt min ønske om å ha en bunad.

Mitt ønske om bunad startet egentlig da jeg flyttet til Trondheim og jeg oppdaget den blå trønderbunaden, en farge som betyr mye for meg. Gjennom min identitetsreise har jeg mange ganger spurte meg selv om hvilken bunad jeg burde kjøpe meg. Jeg har trossalt vokst opp i Kongsberg, men det har alltid vært noe spesielt mellom den blå trønderbunaden og meg. Jeg elsker hele den fordi den er så meg. Den er livlig, den har blomster (roser) og den er rød, hvit og blå. Ikke minst blå, blåfarge har vært sentralt i det store begivenheter i mitt liv.

Da jeg var to år og i god meksikansktradisjon hadde jeg min første og stor bursdagsfest, da hadde jeg på meg en blåkjole. I ettertid har jeg tenkte at det var ganske avantgarde av min mamma å ha kledd på meg i en blå kjole, hvis man tenker at i Mexico er fortsatt veldig opptatt at jenter skal bruke rosa og gutter blå.

Den neste store happening var da jeg skulle feire min 15 årsdag. Den feiret jeg mange måneder i forvei fordi vi flyttet til Norge den sommeren jeg skulle fylle 15 år. Å være jente og å fylle 15 år i Mexico er en stooooor greie. Det er den så kalte "Quinceañera" fest, som betyr å være 15 år og man går fra jente til "kvinne". Festen kan sammenlignes litt med konfirmasjonen i Norge, bare at i et katolsk land konfirmasjonen er en ekstra fest i tillegg til Quinceañera-fest. I en quinceañera-fest er forventet at det skal være en stor fest med minst 100-150 gjester, flere etasjer kake, og ikke minst stor kakekjole.

Jeg fikk ingenting av det (min ungdomssorg fortsatt ha,ha,ha). Som sagt vi var egentlig på flyttefot og min norsk pappa forsto aldri den greie med å kaste bort penger på en så stor fest. Så min "quinceaños" var en ganske privat og "liten" fest. På min fest var 50 gjester (voksne og ungdommer) i en liten gourmet restaurant, som kake hadde jeg en langpannekake bestilt fra mitt favoritt bakeri, jeg ble sendt til sminkør og frisør for anledning, hadde en photoshoot og ikke så mye mer. Det eneste mine foreldre og jeg var enig angående den festen var kjolen. Jeg skulle overhodet ikke ha en sånn kakekjole og den skulle heller ikke være rosa. Den skulle være blå fordi på den tiden var blå min favoritt yndlingsfarge. Mamma og jeg brukte masse tid på å finne en slik kjole. Vi dro på mange butikker som solgte "quinceaños"-kjoler. Selvfølgelig fant vi ingen blå og enkel kjole på de spesialiserte butikker. Min kjole fant vi tilfeldigvis på et fancy kjøpesenter i Mexico. Det var kjærlighet ved førsteblikk. Kjolen var i riktig blå farge, i riktig stoff og fasong og den hadde tre sommerfugler. Sommerfugler i min kjole var perfekt fordi i mine festinvitasjoner og i min kake var også sommerfugler.

Da Erik og jeg bestemt oss for å gifte oss var jeg også sikkert på at jeg ikke skulle ha en stor hvit kjole -Ja, jeg har alltid være en rebell og elsker å gjøre det motsatte av det som er vanlig-. Det er egentlig her under denne prosessen jeg først begynte å reflektere over mine blå kjoler i de to store begivenheter i mitt liv. Burde jeg gifte meg i en blå kjole? Hva betydde blå for meg? Jeg google det og likte godt på hva jeg leste blått symboliserer. Blått symboliserer trofasthet, stabilitet, indre ro og stillstand noe jeg absolutt ønsket meg i mitt ekteskap. -Ja! Jeg har dyp troen på sånne ting-. Samt for meg er blå symboliserer det uendelig, akkurat som himmelen og havet. Det er da jeg bestemte meg på at jeg ikke skulle gifte meg i en blå kjole, men at min bryllupskjole skulle ha detaljer med nyanser av blått. Å finne kjole denne gangen var veldig lett fordi siden vi skulle gifte oss i Singapore var ingen vits å finne en kjole før vielsen. Noe vi hadde en løsning fra før vi kom til byen. Da Erik jobbet noen måneder i Singapore ble vi kjent med en skredder som vi var sikkert på at han skulle ordne klær for vår bryllupsdag. Og det gjorde han. Samt mens vi var på et shoppingsenter i Kuala Lumpur snublet jeg over både hårpynt og sko jeg skulle bruke på min bryllupsdag. Det tok jeg til skredderen og sa at jeg trengte en bryllupskjole som matche hårpynt og skoene.

Og det er sånn blå fargen har vært med meg gjennom livet og var ingen vanskelig valg å si ja, takk til min svigermor når hun spurte meg om jeg ønsket meg å arve hennes trønderbunad. En blå

trønderbunad med roser, små detaljer og masse liv og historie - just like me!