Gleden ved å logge av : Uke 1

Da har det gått en uke.

For en uke siden slettet jeg alle sosiale medier fra mobilen min. Først la jeg merke til de små tingene: Antallet ganger jeg plukket opp telefonen sank, varsler gikk fra 152 til 46, og heldigvis har jeg dem alltid på lydløs, så jeg la knapt merke til dem.

Men det jeg faktisk merket, var noe dypere – etter bare to dager hjernen min føltes litt mer til stede.

Jeg har gjort dette mange ganger før. Første gang var i 2012, da jeg deltok i Life Offline-prosjektet via sosiologi-instituttet. Det var et radikalt eksperiment: total frakobling, ikke bare fra sosiale medier, men fra all digital kommunikasjon. Jeg husker følelsen av å oppdage hvor mye informasjon vi tar inn uten å tenke over det – hvordan vi sjonglerer inntrykk fra skjermer, samtaler og hverdagslige lyder uten å gi noen av dem ordentlig oppmerksomhet.

Siden den gang har jeg vært bevisst på digitale pauser. Jeg vet hvordan reisen ser ut.

• Første uke? Spennende. En følelse av frihet.

• Andre uke? Abstinenser. Hjernen vil tilbake til vanene sine.

• Tredje uke? Glede. Ro. Noe faller på plass.

  
  

Men denne gangen var det likevel noe som overrasket meg.

For første gang legger jeg merke til hvordan min nevrodivergente hjerne faktisk opplever denne prosessen.

Den dumme telefonen som ikke er så smart

Jeg hadde en plan. Denne gangen ville jeg ikke bare logge av sosiale medier – jeg ville bytte ut smarttelefonen med en dum telefon som jeg gjorde i 2012. En uten apper, uten konstante distraksjoner. Jeg ville teste hvordan det føltes å leve i en verden hvor jeg ikke kunne sjekke noe med et tastetrykk.

Problemet?

Det viste seg at jeg ikke bare bruker telefonen min til unødvendig skrolling. Jeg trenger den til alt.

• For å betale.

• For å logge inn.

• For å bekrefte identiteten min.

  
  

Hver gang jeg sto i en situasjon hvor jeg trengte BankID, Vipps eller en annen tjeneste, var den dumme telefonen ubrukelig. Og hver gang jeg måtte hente frem smarttelefonen igjen, kjente jeg en liten skuffelse. Jeg var ikke like "avkoblet" som jeg hadde tenkt.

Men jeg vet at denne øvelser handlerikke om å fjerne teknologi, men om å forstå hvor avhengige vi har blitt av den – ikke bare for underholdning, men for å kunne eksistere i hverdagen.

Når en digital stimulans forsvinner, dukker en annen opp

Jeg vet hva jeg gjør når jeg fjerner sosiale medier. Jeg søker alltid mot radio og nyheter.

Det er et mønster jeg har sett hver gang jeg har gjort en digital pause: Når jeg tar bort en digital stimulans, fyller hjernen tomrommet med en annen. Og vanligvis er det en behagelig overgang. En podcast, en radiodokumentar, en samtale på et språk jeg ikke forstår, men som surrer i bakgrunnen mens jeg tenker på noe annet.

Men denne gangen var det annerledes.

Selv med fellesskap, selv med tidligere erfaringer, skjedde det noe denne gangen som jeg ikke var forberedt på.

For det var ikke bare radio og nyheter jeg søkte mot. Jeg hadde fortsatt muligheten til å bruke sosiale medier på PC, men jeg merket at jeg nesten ikke gjorde det.

Å scrolle litt her og der? Ja, men veldig lite.

Hvorfor?

Fordi terskelen for å åpne Instagram eller Facebook på en datamaskin er mye høyere enn på mobilen. Det krever at jeg setter meg ned, skriver inn nettadressen, logger inn – det er ikke den samme umiddelbare impulsen som å ta opp telefonen og sveipe.

Det fikk meg til å innse hvor stor rolle tilgjengelighet spiller i våre digitale vaner. Det er ikke nødvendigvis innholdet i seg selv vi er avhengige av – det er hvor lett det er å konsumere det.

Men det var en annen ting som overrasket meg denne gangen:

Nyhetene var ikke noe koselige i det hele tatt.

Jo mer jeg lyttet, jo mer uro kjente jeg i kroppen. Jeg trodde jeg ville finne en ro i å lytte til noe annet enn sosiale medier, men i stedet følte jeg meg mer urolig enn jeg pleier å være på Instagram.

Og det fikk meg til å innse noe: Instagram-algoritmen min er faktisk ganske snill mot meg.

Jeg har bevisst kuratert den over tid. Den viser meg innhold jeg lærer av, som gjør meg glad, som gir meg noe positivt. Den er ikke fylt med dramatiske nyhetsoverskrifter og dystre scenarioer.

Så når jeg kuttet Instagram, mistet jeg ikke bare skrolling – jeg mistet også en trygg digital sone.

Og her la jeg merke til hvordan min nevrodivergente hjerne reagerte på fraværet av sosiale medier.

For det var ikke nødvendigvis Instagram i seg selv jeg savnet, men struktur.

Min hjerne har alltid likt mønstre, systemer og forutsigbarhet. Og selv om jeg trodde at jeg ville få mer ro ved å bytte ut sosiale medier med radio, skapte nyhetsinnholdet kaos i systemet mitt. Istedenfor korte, konsise drypp av informasjon jeg hadde valgt selv, ble jeg bombardert med historier som jeg ikke kunne kontrollere.

Denne innsikten var kanskje den viktigste jeg har fått denne første uken.

Og dette viste meg enda en ting:

Når vi fjerner en vane, finner hjernen en annen måte å fylle tomrommet på.

Men denne gangen hadde ikke hjernen min like lett tilgang på rask dopamin-stimulering fra mobilskrolling. Det var som om den måtte tenke seg om to ganger før den søkte en distraksjon.

Og kanskje er det nettopp det som er forskjellen denne gangen.

Det gikk saktere.

Jeg merket pausene.

Og i pausene ligger læringen.

JOLO – The Joy of Logging Off

Jeg har aldri opplevd det å logge av som slitsomt. Tvert imot.

Når du først har prøvd det, når du kjenner det på kroppen, vet du hvor mye glede det gir. Og nettopp derfor er jeg glad for at dette begrepet faktisk har kommet opp:

For noen måneder siden hørte jeg et nytt begrep: JOLO – The Joy of Logging Off.

Før det hadde jeg alltid tenkt på digitale pauser som noe nødvendig, men kanskje ikke noe som i seg selv var en kilde til glede. En detox. En avrusning.

Men JOLO snudde det på hodet.

Hva om det å logge av ikke var et tap, men en mulighet?Hva om det var en gave? Hva om det var veien til mer tilstedeværelse, mer ro, mer klarhet?

For selv om jeg er bevisst, selv om jeg har gode digitale rutiner, er jeg fortsatt menneske. Jeg er ikke immun mot de små grepene sosiale medier har om oss – den automatiske refleksen, behovet for stimuli, ønsket om bekreftelse.

Og akkurat som jeg trenger påminnelser om å strekke ut etter lange timer foran en skjerm, trenger jeg påminnelser om å koble av.

Akkurat som vi tenker over hva vi spiser, burde vi tenke over hva vi slipper inn i tankene våre.

Hva nå?

Jeg er bare én uke inn i dette eksperimentet. Jeg vet ikke hvordan de neste ukene blir. Kanskje kommer rastløsheten tilbake. Kanskje finner jeg nye måter å distrahere meg selv på.

Men én ting vet jeg:

Neste gang jeg venter på kaffen, skal jeg bare vente på kaffen.

Hva ville skjedd om du selv tok en pause fra sosiale medier?