Nok er nok

Her om dagen fikk jeg en sånn minne på facebook da jeg startet i min forrige jobb. Det var et sånt bilde av det flotte bygget kontoret mitt var i, da jeg så det fikk jeg en bismak. Årene på stedet var ganske sammelignet med et parforhold. Den første fase var alt som dans på roser. Alt var nytt og spennende. Jeg hadde ingen forventninger enn å få lov å gjøre en jobb, tilegne meg arbeidserfaring og begynne å fylle opp et hull i min CV. Jeg ønsket ikke noe annet enn å kunne kjenne på mestringsfølelse og vise at jeg kan, at jeg kan levere og når jeg leverer leverer jeg ordentlig. Akkurat sånn som alle andre. Månedene gikk bare i crescendo. For hver eneste dag ble dagene bare bedre og bedre. Plutselig en dag var mitt vikariatet snart over og jeg trivdes så mye på arbeidsstedet at jeg laget meg en stilling og solgte meg til en nystartet avdeling. Den tiden der var nok det aller beste av alle tre og halv år jeg jobbet der. Jeg hadde fått verdens beste leder i verdens mest spennende prosjekt. Plutselig var jeg en del av et miljø fult av magiske mennesker. Jeg fordypet meg i nye områder som jeg ikke visste det eksisterte en gang. En alt for spennende verden, jeg fikk lære av de beste i byen når det gjald en så viktig satsningsområdet. Jeg levde i en drøm, og ja, plutselig ble jeg vekket opp fra drømmen. Fra en dag til en annen var som noen kastet iskaldt vann over meg. Jeg var så forelsket i jobben, ideen og prosjektet at jeg nektet å så hvor mye ting hadde endret seg og hvor giftig arbeidsdagene mine var.

Nok er nok!

Husker godt den 16.mai jeg gikk ut av et møte og hele meg ropte innvendig, nok er nok! Du fortjener ikke dette! Jeg gikk på kontoret mitt, pakket sekken min og gikk til bilen min bil rolig og helt stille, men innvending hadde jeg allerede løpt i all hastighet mine føtter hadde klart. Jeg satt meg inn i bilen, begynte å kjøre og for hvert sekund bilen min trillet ut av parkeringsplassen og inn til motorveien en tåre rente ned hver gang hjulene i bilen tok en runde. Det var som for hvert sekund jeg økte hastisghet i bilen også mine tårer rant ned fortere. Da jeg begynte å kjøre i tunnelen og bailen nådde 70 km i timen mine tårer kom fortere enn det jeg fikk lov å kjøre. Til slutt måtte jeg stoppe på et nødstopp fordi tårene flommet bare ut og jeg så ingenting og følelsene innvending var så vonde at det ikke var forsvarlig å kjøre videre. Jeg ropte inn i bilen, jeg gråt høyt, kjempe høyt, ropene min kom helt fra det innerste i meg. Jeg tror jeg satt der med nødlys i 10 minutter. Sakte kjente jeg hvordan jeg hadde klarte å tømme meg og litt og litt og begynte å ta meg sammen igjen.

Da jeg kom hjem sa jeg til mannen min, jeg har ingen jobb lenger. I praksis hadde jeg fortsatt en jobb, men i teorien var jeg ferdig med den jobben, med det prosjekt og ikke minst med det arbeidsstedet. Samme kveld skrev jeg min oppsigelse. 18.mai begynte å søke etter nye jobber. Jeg leverte min oppsigelse uten å ha en annen jobb å gå til. På min siste arbeidsdag fikk jeg en telefon på at en nytt arbeidssted ønsket å sende et jobbtilbud. Jeg takket ja.

I ettertid når jeg ser tilbake på den prosessen klarer jeg å se mye tydeligere på at i tillegg til min arbeidserfaring det som gjorde at jeg fikk min nåværende jobb var fordi mitt forrige arbeidssted hadde gjort meg bevisst på det som er viktig for meg, på mine verdier, på mine grenser. Jeg hadde veldig klart hva jeg ville og hva jeg ikke ville ha.