Sisu

Mitt beste måte å illustrere livet på er en berg-og-dal-bane. Jeg tørr å påstå at jeg er ikke alene om dette, kan ikke tenke meg at noen har et annet spor enn ups and downs.

I det siste 5 årene har jeg lært og tilegnet meg en del verktøy som hjelper meg på de forskjellige faser av disse turene. Veien oppover krever alltid ekstra krefter, mens nedover kan gå alt for fort noen ganger. For å håndtere disse turene må jeg være sikker på at jeg har et langt og flat spor som gir meg tid for å samle meg opp, finne hvilepulsen igjen og for å samle opp de ekstra kreftene jeg kommer til å trenge til neste tur oppover.

Jeg vet akkurat hva jeg trenger og når jeg trenger det. Men i dette travle samfunnet vi lever i blir vogna jeg sitter i bare dratt inn i oppoverbakker, og før jeg klarer å legge merke til det det så er jeg i full fart på vei ned over igjen. Plutselig har jeg tatt meg flere turer uten at jeg har fått med meg det i det hele tatt.

20.mars var vinteren over og jeg kjenner nå på en stor lettelse. Vinteren som var kjennes ut som 100 lange reiser gjennom denne berg-og-dal-bane, men bare i samme hastighet oppover som nedover og gjennom flere krappe svinger. Jeg har vært helt utmattet og selv om jeg prøvde å stoppe reisen så ble jeg bare dratt inn i enda en tur uten mulighet for å si stopp. Det lange flate spor kom aldri og plutselig var vinteren over. Og nå som dagene er litt mer lysere og tilfeldigvis mye har roet seg ned, spør jeg meg selv; hvordan klarer jeg dette? Hva er det som er i meg som har alltid de ekstra kreftene, som klarer å se på løsninger til problemene og ikke omvendt? Hvorfor er jeg så bestandig positiv?

Uten å ha planlagt det startet jeg våren med akkurat det jeg har trengt mest hele vinteren, en god pause i hverdagen, opplevelser som gjorde at jeg var til stedet, hvor alle mine sanser forente i ett. Selv om jeg prøver å ta meg minst 10 minutter hver dag for å tømme hodet, litt løping for å kjenne at hjertet mitt banker fort og kroppen fylles opp med endorfiner. Trenger kroppen noen ganger mer enn bare 10-60 minutter korte pauser.

Helgen til 20.mar var jeg på min aller første vinterbadfestival. Det var så godt for kroppen, for hodet og for sjelen! Fordi hvem skulle tro at meg som har aldri giddet å bade i noe annet enn gjennomsiktig turkisvann med minst 22 grader skulle begynne å bade i grumsete og 4 graders vann. Hele helgen var perfekt fra A til Å. Jeg kunne ha sikkert beskrive hele helgen i en bok om kunsten om å ta vare på seg selv, men denne gangen vil jeg fortelle den ene ting som gjorde at jeg kom hjem enda mer klokere.

Under festivalen var en badstusession som ga meg en liten aha-opplevelse og ga meg et svar på mine tidligere spørsmål.

Taru Ussinoka, ei finsk dame kom på festivalen og snakket om finsk badstuetradisjoner og ga oss også en finsk badstueopplevelse. Vi ble pisket med bjerkeris og fikk høre mye spennende rundt denne tradisjonen i Finland. Badstue som mange vet er en en del av finsk kultur og en livstil i Finland. Taru snakket også om et unikt finsk kvalitet, et uttrykk som også er bare innblandet i finsk kultur. Det er det som beskriver som en indre reserve, slags galskap, indre viljestyrke, kraft, pågangsmot, utholdenhet, motstandskraft, besluttsomhet, stoisisme, kamplyst, både legemlig og sjelelig. Det er et uttrykk som gir mening til mye, men er vanskelig å forklare. Begrepet er umulig å oversette.

-Og mens hun sto der og pratet, i mitt hodet var som noen sa: DET HER! Jeg ble frelst! Det er her svaret er! Det er det kalles jeg har inni meg! Sisu! Det heter Sisu det som lever i meg, det er sisu som gjør at jeg ikke gir opp, det er sisu som gir meg de ekstra kreftene når jeg trenger det mest og blir dratt gjennom mange ufrivillig turer i denne berg-og-dal-bane.

De ekstra kreftene mine heter SISU!