Det fulle tomrom.

I 2003 og skrev jeg en gang på Instagram følgende: "Hver gang vi tar en avskjed fylles kroppen opp med en tomhet, lengsel og en dyp følelse av tristhet. Det er en slags frykt og tomhet som kommer inn og slår hardt i hele kroppen. Frykt for at denne avskjeden er den definitive, et tomrom som etterlater et farvel og en klem som inviterer til lengsel. Savn med håp på at tid og hverdagsaktiviteter skal gjøre jobben sin og forvandle den siste klemmen til en gjenforeningsklem igjen".

Etter tre uker på besøk dro mammaen min i dag. Følelse er den samme og

under koronatider tenkte jeg mye på det jeg skrev i 2013. I over ett år klamret jeg meg fast til det øyeblikket jeg sa hade til mamma og pappa på flyplassen den 31.desember. 2019. I over ett prøvde jeg å hente opp fra minner hvordan mamma og pappa lukta sist gang jeg klemte de, hva følte jeg da jeg klemte de sist, blikket til mamma og pappa. Jeg hadde aldri vært borte fra mamma og pappa mer enn 4 måneder. Ikke en gang da mamma og pappa bodde i Mexico. Det var et vondt år og da jeg fikk endelig se mamma og pappa igjen lovte meg at fremover skulle jeg være enda mer tilstedet når jeg er sammen med dem. Var bevisst på å lagre minner, klemmer, stunder, lukter, øyeblikker.

Så ja, i dag dro mammaen min. Mine barn, spesielt min eldste synes det helt forferdelig at hun må dra. Hvorfor kan ikke hun bare bo her har han spurt flere ganger de siste 4 dager. Jeg også synes det er trist, men denne gangen tomrommet er ikke som tomt. Tomrommet er passende full med overdose av klemmer, kyss, kos, dans, latter, øyeblikk, god mat og mer.

Tomrommet er fult med kjærlighet.