Dèjá Vu

Jeg kan ikke huske helt når var det første gang jeg drømte om det. Men det er en drøm som har kommet tilbake flere ganger. Hvor mange ganger det kan jeg ikke si eksakt. Men når drømmen har kommet har jeg stått opp med sånn følelse av tristhet, fortvilelse samt en sterk følelse av felleskap. Har egentlig ikke reflektert så mye over det.

Fram til nå.

Det er en høstdag, like før solen går ned. Lysgatene er på, det er fortsatt litt lys, men mørket begynne å dekke over oss. Jeg står på hjørnet av et T-form veikryss, to av gatene er steingater, siste gate er asfaltert.

Til høyre har jeg et stort og hvitt trehus. Jeg er er kjent med området, samtidig er litt ukjent. Jeg vet fra før at dette huset brukes ofte, her kommer og går folk. Til venstre er en liten gate, kanskje en gangsti. Det er mange trær langs denne gangveien. Jeg går rundt trehuset og begynner å gå på den steingate. På min høyre side er bare natur. Høstfarger, på min venstre side er bare et mørkebrunt trehus. Gaten er fylt med kunstnere, litt sånn som en av de gatene i nabolaget Montmartre i Paris. Atelier etter atelier, det henger bilder, malerier, kunst langs veggene til disse trehusene.

Jeg går og møter noen kjente, jeg klarer ikke å kjenne igjen hvem de er. Men jeg gir de en klem. En sånn klem, jeg føler med deg. Og sånn går jeg videre. Jeg står og prater med noen lenge. Kjente folk går forbi oss og vi nikker til hverandre. Nikket er omsorgsfull, trist, et sånt tegn jeg er med deg. Jeg sier hadet til de jeg står og prater med. Gir dem en lang klem og snur og går mot gangstien. Jeg ser ikke enden av gangstien, det er ikke så mye lys i denne stien. Stemningen er grå, det er en gate full av farger, men det er ingen glede i å hente herfra.

Så våkner jeg, litt tom.

Gata var hyttegata, huset var ikke hvitt men det var rosa huset hvor Kongsberg Meninghetssenter er. Når jeg var liten pleide vi å komme dit når den latinamerikansk gruppe i Kongsberg hadde fester. De mørkebrune trehus er egentlig det røde huset hvor Kongsberg Kunstforening er. Folk som er i drømmen min er familie, venner og kjente til Gunn Marit. Vi deltar på hennes begravelse.

Og det er nå jeg forstår hvorfor jeg fikk et indre behov for å reise til Kongsberg og sitte ved pappa mens han sa hadet til sin gode venninne.