Evolusjonsreiseteori

"Hola! Bienvenidos! ¿Londres? Sus pasaportes por favor!" Jeg var 9 år gammel da jeg for første gang husket godt hele prosessen med en reise. Det var året vi skulle bo i Norge i et helt år. "¿Señorita? No puede llevar tanto equipaje de mano, ¿podría reempacar?" Damen bak skranken gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde altfor mange små sekker som håndbagasje. Det var også første gang jeg ble oppmerksom på min måte å reise på. Der og da tenkte jeg selvfølgelig ikke over det, men i ettertid går jeg tilbake til den reisen.

Senere i livet hadde jeg selvfølgelig ikke så mange små ryggsekker som håndbagasje, men i mange år reiste jeg med tunge kofferter og altfor mye bagasje. Ja, fram til en av mine siste reiser, hvor jeg var en slags prinsesse som reiste på businessklasse, hadde tilgang til fine lounger, og vekten på koffertene mine var uviktig. For 16 år siden reiste jeg med alle mine antrekk planlagt på forhånd. Og når jeg sier planlagt, mener jeg alt fra øredobber til vesker og sko. Jeg hadde med meg sko i alle farger og smykker i alle former og farger. Ja, det var den reisen jeg lærte en annen måte å reise på også. Jeg dro til Mexico for å feire jul sammen med mamma og pappa. Jeg hadde med meg to kofferter på 32 kilo hver. I mine kofferter var selvfølgelig alle mine antrekk, 5 kilo med smykker, noe av dem var 3 sett med meksikansk sølv designet og håndlaget kun for meg, julegaver, og 2 pakker med gourmet sursild til pappa, som fortsatt lurer jeg på om ikke den ene kofferten eksploderte et sted med en stinkkende sursildlukt. Ha, ha, ha.

Det var den reisen som lærte meg at det var så lite verdt å reise med altfor mange kilo, for selv om jeg fikk erstatning for koffertene som var borte, var det umulig å få tilbake mine fine smykker, for eksempel. Så etter den reisen reiste jeg med mye mindre stæsj. Det tok fortsatt noen år før jeg sluttet helt å reise med litt mer minimale og kapselgarderober.

Min neste pakkeutfordring kom da jeg skulle bli med Erik på hans backpackerreise. I mine 25 år hadde jeg aldri reist som en backpacker. Selv om jeg hadde lært å pakke mindre, var det en stor utfordring for meg å pakke for 2 måneder i en ryggsekk. Da jeg sjekket inn den bagasjen på vei til Bangkok, tenkte jeg tilbake på den gangen jeg var 9 år gammel og ble oppmerksom på alle mine små ryggsekker. Jeg tenkte, "Dette måtte være en seier." Jeg hadde klart å pakke for to måneder i bare 15 kilo.

I dag er jeg på vei til Wien, billetten min sier at jeg har lov til å ha med meg en koffert på 23 kilo og en håndbagasje. Da jeg så vekten som kom på skjermen da jeg gjorde innsjekkingen av min koffert, tenkte jeg, "Jøss! NÅ, Karla, har du virkelig evolvert som reisende." 10 kilo i en kabinveske. Nå kan jeg si at jeg har funnet den reisemåten som resonerer best for meg. Verken store kofferter eller ryggsekker, men en 10 kilos kabintrillekoffert gjør meg til en slags balansert reisende.