In Honorem

Jeg har tegnet og har brukt noen dager for å bearbeide det som har skjedd i Kongsberg sist onsdag. Når du har vokst opp i en så liten by som Kongsberg en sånn tragedie berører deg selv om man er lang borte.

Det første jeg tenkte var all tiden jeg brukte på det området i mine tidlig 20-årene. Da jeg jobbet i bakeriet rett over Coop Extra visste jeg at da jeg stengte dørene kl. 15:00 var så lite som nesten ingen ut i gatene, i hvert fall nå som høsten hadde begynt og dagene begynte å bli kortere. I mitt hodet var vanskelig å tro at så mange som fem personer var borte.

Videre begynte jeg å tenke på alle jeg kjenner som bor i nærheten, jeg kom på at ikke så langt unna Nytorget sovet jeg på AirBnb jeg leide sist jeg var i Kongsberg. Jeg begynte å kontakte mine nærmeste venner og spørre hvordan alle hadde det. Fulgte frenetisk på nyhetene for å se om det kom noe mer informasjon.

Så kom triste nyheter, folk som var borte og skadet. Mennesker jeg kjente var skadet, mennesker jeg kjente var borte. Da ønsket jeg var i Kongsberg så jeg kunne stå med kjente og ukjente folk, sammen. Stå sammen i fortvilelse, i sjokk og vantro, i redsel, i sorgen.

Alt føles så surrealistisk. Å se bilder av Kongsberg på Tv og aviser, kjente folk, kjente gater. Kongsberg er så lite at til og med advokaten til gjerningsmannen har vært min advokat den gangen jeg trengte bistand da jeg ble sagt opp ubegrunnet av en tidligere arbeidsgiver.

Fem personer har mistet livet på en så ufattelig og urettferdig måte. Jeg tenker sårt på deres nærmeste pårørende, men også på hel by som har mistet mennesker som hadde en stor betydning for byen. Min familie som ikke forstår hvordan en kvinne som ga så mye til oss måtte ende dagene sine på en så forferdelig måte.

Min tegning er min måte å hedre ofrene, min måte å stå sammen med min hjemby og min måte for å prøve å forstå noe så ufattelig urettferdig.