Jeg ignorerer ikke elefanten i rommet

På søndag var det morsdag her i Norge og i dag er Valentines dag. Det er to dager hvor det er stort rom for å markere kjærlighet i forskjellige form. Å feire kjærlighet er en del av meg, ikke bare på disse kommersielle dagene, men hele året, dagen rundt.

Men hva er egentlig kjærlighet? Platon sa at den ideelle kjærlighet var alt som var frigjort fra materielle bånd. Jeg liker å bruke dette som min beskrivelse av kjærlighet, det er det man føler, det man kjenner fysisk i kroppen og det er noe abstrakt. Noe som ikke kan kjøpes, noe man må dyrke uansett hvilken relasjon man har. Bort sett fra en type kjærlighet, morskjærlighet. Denne type kjærlighet er stort sett ubundet, den er transparent, den er i alle farger og former, den er alt fra glede til sorg.

Bånd mellom mor og barn er så unike, vi mødrene kjenner barna våre til detaljer. De har trossalt vokst inn i oss. Alle har sine unike detaljer og spesielle bånd med sine barn. Jeg for eksempel - og dette har jeg lurt på lenge om flere opplever det samme- jeg kjenner det fysisk i mine knærne når mine barn får fysisk vondt. Da barna mine begynte å gå og de slo seg kunne jeg kjenne med en gang om de gangene de snublet om det var ordentlig vondt eller ikke. Det er veldig spesielt!

Jo eldre det blir jo mindre har jeg kjent på det, og det skulle jeg ønsket meg jeg hadde den evne til å vite fordi når de snubler nå dukker ikke opp et skrubbsår på kneet eller albuen som de gjorde når de var små. Skrubbsårene er ikke synlig lenger. Jeg klarer ikke å se om det holder å blåse litt eller om sårene er så store at vi må ta oss en tur på legevakta. Livet i seg selv!

For meg de mest frustrerende sårene er de sårene som skolesystemet har laget for mitt eldste barn. Ungen min blir snart 11 år gammel og siden han startet inn i skolesystemet har veien vært alt andre enn dans på roser, noe jeg heller ikke forventet, men jeg så heller ikke denne evig kamp mot et dysfunksjonelt skolesystem komme.

Det har vært 8 lange år. Alt startet da vi begynte å stille spørsmål til barnehagen ungen min gikk på. I alder av 4 år visste ungen min ikke hva en samlingsstund var, kunne så vidt noen barnesanger og kom stadig hjem med en haug fotokopierte ark som han hadde fargelagt i løpet av en dag. Etter 6 måneder syntes vi at de ikke var tilstrekkelig, ungen vår hadde ikke det bra og det ble forespeilet hjemme. Vi stilte krav, tilsynelatende var alt for mange krav så fokus ble satt på oss og vi ble anmeldt til barnevernet. 2 år brukte vi på denne saken, på et eller annet tidspunkt begynte vi å lure på om vi var egentlig kompetente til denne rollen.

Hele fokuset var på oss, ikke på vår unge ikke på skolen, men på oss.

I dag er vi mer rustet, vi har hatt en lang vei på skolen også, men i dag vet vi at det er ikke vi som foreldre er noe feil med. Og misforstå meg rett, vi er ikke feilfrie foreldre. Men vi har tilegnet oss masse kunnskap, erfaring og har tilpasset vårt redskap for å håndtere vår rolle og ansvar som foreldre. Men dette er ikke noe skole kan se, for oss er skolen bundet med hender og bein i sitt eget system.

Vi har vært i uendelig møter med skolen, de tre første årene var stort sett for å få oss foreldre til å sette en diagnose på ungen vår. Etter hvert forsto vi at « et barn med en diagnose» betyr ekstra midler til skolen og dermed ekstra ressurs til et klasserom. Så brutalt og enkelt er det!

Vi har vært så heldig at vi har hatt lærere, miljøterapeuter og barnearbeidere som har vært ekstraordinære for vår unge hele veien. Problemet er at de er også en del av skolesystemet og det hjelper utrolig lite hvor mye godt du vil når til syvende og sist møter du en betongmur som heter «et dysfunksjonelt skolesystem».

Skolen har glemt å utvikle seg, ja nye mandater lages og planer kommer og går, men det står bare på papir. Fordi i anno 2022 står fortsatt lærere å kopiere bøker for å gi barna «moderne» arbeidsoppgaver, skoleklasser er overfylte, skolene er underbemannet og har en stor, stor mangel på kompetanse og bredere tverrfaglig arbeid.

En funksjonell skole i dag skal være mye mer enn et sted for å lære A,B,C og 1+2. Det er barn man jobber med, unge mennesker i utvikling i komplekse samfunnsendringer. Det kreves at vi foreldrene henger med alle disse endringer, men dette hjelper lite når barna må bruke mer tid på et sted som ikke henger med på disse endringer.

Så hva gjør skolen, ja det gjør så godt de kan inn i de rammene de har. De henger seg på instanser som barnevernet, barnefamilietjeneste og så videre. Kalles inn til samarbeid, eksterne eksperter kalles inn, møte inn og møte ut. Men nesten på slutten av hvert møte blir det stille, da kommer sigende inn den store elefanten i rommet. Fordi alle vet at svaret og løsningen til alt som blir diskutert over bordet handler om mangel på økonomi, mangel på ressurser, mangel på spillerom, mangel på kompetanse og mangel på utvikling. Det er ikke rom for forebyggende arbeid, for proaktivitet. Lærerne bruker dagene sine mellom kopimaskinen og slukke brann i form av skolemiljø utfordringer.

Hvem betaler egentlig prisen? Barna. Problemet her er et større samfunnsøkonomisk spørsmål som etter min oppfatting, for staten er det lettere å etterbetale renter på kredittkortet enn å bruke stående saldo på brukskonto. Er dette bærekraftig? Hvor lenge må vi vente for at barna våre kan ha bedre skolehverdager enn det de har i dag? En mor eller far klarer ikke å blåse bort eller plastre alle disse sårene som barna sitter igjen uke etter uke i et giftig skolemiljø.

Min morskjærlighet er i sorg, jeg ser elefanten og jeg ignorerer ikke den!