JobbTinder hvor er du?

I går feiret jeg 17 år sammen med min mann, så jeg kan trygg si at jeg er mer eller mindre analfabet når det gjelder Tinderverden, men i de siste måneder har jeg tenkt veldig ofte på alle tinderhistorier jeg har hørt fra flere venner i min vennekrets og tenkt; ja! nå forstår jeg hva de mener når de forteller hvor vanskelig det kan være å finne sin perfekt match.

Dette henger sammen med at i dag har jeg også vært arbeidssøker i to måneder og at jeg tenker det hadde vært så fint om det fantes en tinderapp for arbeidslivet. Jeg har søkt, men ha ikke funnet noen ting som ligner på det jeg har blitt fortalt om hvordan tinder fungerer (neste steg Tinder?). Anyways jeg brukte hele junimåned på å være på “en date”. Ja!, jeg har vært litt forsiktig og har datet en av gangen. Da det dukket opp en perfekt stillingannonse retter ut etter min sist arbeidsdag var ren flaks!

Det er her tinderhistorier fra mine venner og jobbsøking møtes. I dag når jeg ser tilbake på prosessen ser jeg hele historieforløpet. Jeg kunne ikke tro at denne stillingsannonse passet 100% med det jeg så for meg jeg ville jobbe med, med mine kvalifikasjoner, med mine verdier og mine interesser.

-Akkurat likt da mine venner forteller, «den der er drømmepartner!». Hen har alt jeg ser for meg. Det er her liksom!

Sånn var det for meg, det var aldeles ikke vanskelig å skrive søknaden. Det føltes nesten ut som stillingsannonse var skrevet til meg. Jeg har aldri vært så rask med å skrive en søknad, jeg er nesten sikker på at min søknad var den første om jeg ikke var en av de første. Jeg sendte søknaden min dagen etter stillingsannonse kom ut.

Så kom ventetiden og jeg ventet spent på en “høyresveiping” fra min pontesielle perfekte partner. Tiden gikk og jeg ventet i spenning dag og natt. Så plutselig fikk jeg den mailen jeg ventet på! Den andre partner ville også møte meg! Lykkefølelse eksploderte! Jeg fikk en online speedate!

-Første daten gjorde at jeg ble bare mer sikker på at det var der jeg ville være. Det er det arbeidsstedet jeg skulle får lov å blomstre. Det var det arbeidsstedet jeg skulle få lov å jobbe med det jeg brenner for. Det var en fin følelse.

-Så ventetid igjen, dagene her blir laaaaange og timene evig.

Det ble en andre date, denne gang var face to face. Jeg fikk få lov til å drømme meg bort på hvordan min arbeidsdagene kunne ha blitt hvis jeg fikk lov å jobbe på det kontoret. Da jeg var ferdig med andregangsintervju koblet jeg med en tinderhistorie fra en venn som sa etter han møtt drømmedama si -«når du har møtt den riktig du føler det med hele kroppen». Sånn kjentes det ut, jeg var i lykkerus fordi jeg følte at den følelse her var begge veier.

Ventetid har var enda vondere og enda saktere fram til jeg fikk høre at jeg ble innstilt til en god nummer to.

Altså jeg har fått nei i andre jobbsøkerprosesser, men denne nei fikk meg til å koble meg med min aller første kjærlighetssorg da jeg var 13 år gammel. Det var trist fordi jeg tenkte hvis jeg ikke fikk denne jobben som i mitt hode var en perfekt match hva er jeg da? Heldigvis har jeg hatt noen gode samtaler og har hørt at man må kanskje kysse flere frosker før man finne sin drømmepartner.

Så ja, jeg søker fortsatt jobb og håper på å finne et arbeidssted om ikke lenge. Kanskje er det deg som leser meg