Løft blikket

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse og mine sosiale medier er fulle av gode påminnelser om dagen. Jeg, personlig har en bismak for denne dagen og dette innlegget er ingen koseinnlegg, dette innlegget blir det en oppkast av mine tanker og frustrasjoner rundt dette temaet fordi jeg har i det siste år kjent på hvordan en liten tanke har gått til en stor bekymring.

Vi trenger hverandre, løft blikket lyder årets kampanje. I det siste året har jeg faktisk løftet blikket, jeg har sett rundt meg og innsett at vi trenger hjelp mer enn noen gang. Jeg har til og med prøvd å få hjelp, jeg har visst meg sårbar, jeg har vært ærlig, jeg har snakket høyt og allikevel føler jeg har ikke kommet noen vei videre. Personlig har psykiske helse vært tema hos meg siden jeg var fire år gammel, jeg har vokst opp med jevnlig besøk hos psykologer av forskjellige årsaker. Jeg vet hvordan det føles å være en mobber fordi det var det som fungerte for meg for at jeg skulle bli sett, jeg vet hvordan det føles å være utenfor, jeg vet hvordan det føles å ha alvorlig identitetskrise, jeg vet hvordan det føles å se dine foreldre gå fra hverandre og vet hvordan det føles å se dine foreldre bli sammen igjen. Jeg vet hvordan det føles å miste det som var din verden, jeg vet hvordan det føles å bli seksuelt misbrukt, jeg vet hvordan det føles å bli slått, jeg har sett og opplevd vold av forskjellige form, jeg vet hvordan det føles å føle deg mislykket, jeg vet hvordan det føles å bli trakassert, jeg vet hvordan det føles å ikke se en annen vei enn selvmord som utvei. Jeg har sett og opplevd ganske mye, jeg har lært å bygge meg opp igjen, jeg har lært å kjenne meg igjen og igjen, jeg har lært å kurere mine sårer og forvandle de til mine lykter når jeg går i ukjente veier. Jeg har lært så mye, men hvis en ting jeg har virkelig lært er å løfte blikket, både for å se på meg først, men også for å se lengere enn min nese. Og ikke minst vet jeg hvor mye dårlig psykisk helse veier i et menneskeliv.

Som mamma har jeg også lært en del, jeg lærte ganske tidlig at for å være den mammaen mine barn trengte var jeg nødt til å nullstille meg. Jeg måtte jobbe med meg selv først slik jeg hadde de evner til å koble med den mamma mine barn trengte og ikke den mamma jeg hadde forestilt meg jeg skulle bli. En gang til, her handlet om å løfte blikket bare i en annen form. Og det er akkurat i denne rollen ting plager meg mest, fordi det snakkes så mye om psykisk helse her og psykiske helse der, men hva er det egentlig vi holder på med?

Da jeg var hos legen min i dag spurte jeg litt om dette, hva gjør vi med våre barn som ikke er for syke til BUP, men ikke for friske for samfunnet? Hun svarte; du spør meg, jeg spør deg. Hva gjør vi da?

Dette plager meg, det plager meg virkelig. Det er mange ord, men lite handling. Det kommer rapport etter rapport, innlegg etter innlegg. Skoler trenger forsterkning, barna trenger veiledning, trenger støtte, trenger andre former for oppmerksomhet, barna trenger helt annerledes kunnskap enn bare matte og geografi. I våren prøvde jeg å fortelle foreldrene i trinnet til mitt barn om den veien et nevrodivergent barn må gå i et utdatert skolesystem og for å si det sånn responsen der var sjokkerende. Heldigvis finnes det alltid en gruppe som forstår litt mer av livet og klarer å løfte blikket og vise empati og forståelse. Men hva gjør vi med resten, de som har "love is love" i sitt profilbilde på Facebook og tenner lys for fred i Ukraina på sin Instagram, men dagen etter påstår at et barn kan være en psykopat og ønsker ikke noe annet enn å bli kriminell. De som ikke klarer å se hele bildet. Jeg har virkelig prøvd og til dagen i dag klarer jeg ikke å få enkelte voksne menneske til å forstå at vi voksne er ansvarlig for hvordan barn har det i dag, på hva vi skaper rundt dem og ikke minst på hvordan vi oppdrar de.

Jeg er bekymret, bekymret fordi jeg ser at vi voksne klarer ikke å løfte blikket lenge nok, stoppe og gi barna våre det de egentlig trenger. Ikke bare egne, men som kollektiv. Hjemmet, på skolen og i samfunnet generelt er så lite rom til det gode stunder lenger, til den gode samtale. Vi er i et konstant jag. På skolen har lærere så mange oppgaver at de klarer så vidt med en skoletime, de bruker mer tid på å sluke brann enn å være pedagoger og om i det hele tatt er nok pedagoger. Hjemmet, hverdagene går mellom å rekke fotballtrening i tide og kjempe med nebbe og klør for 5 minutter i stillhet før man må legge seg selv helt tom og sliten kl.23:00. Og så lurer vi på hvorfor barn sliter fra A til Å når det gjelder psykiske helse. Når skal vi virkelig løfte blikket for det mest verdifulle vi har i denne verden som er barna våre. Dette handler ikke lenger om bare en aktør, dette handler om å virkelig stå sammen.

Vi trenger hverandre, vi trenger å løfte blikket...lenge nok!