Master i "småbarnsforeldreskap"

Mange ganger har jeg logget inn på LinkedIn og ønsket at jeg kunne dele en av de flotte karrierehistoriene. En historie hvor jeg forteller at jeg har tre doktorgrader, blitt partner i et stort selskap, eller nådd en annen storslått milepæl. Men nei, jeg har ikke noen av disse prestasjonene, og det har heller aldri vært en drøm eller et mål for meg.

Livet mitt har handlet om å overleve, tilpasse meg, og finne min plass i samfunnet. Jeg har lært at suksess ikke alltid handler om titler og prestisje, men om de små, men viktige seierne som gjør livet meningsfullt. Gjennom disse utfordringene fikk jeg styrke som ledet til min første store seier. Denne erfaringen ga meg motet til å møte enda større utfordringer som småbarnsmamma. Jeg har grått mange tårer, hatt mange søvnløse netter, og til tider har et lite håp vært det eneste som holdt meg oppe. Dette har gitt meg viktige verktøy som jeg har brukt i min nye suksesshistorie.

I dag har jeg likevel en suksesshistorie å dele – en historie jeg ser på som min andre store seier. Den første seieren var da jeg fullførte videregående skole på halvannet år etter en lang periode med depresjon. Jeg husker hvor lettet jeg følte meg da jeg sto der med vitnemålet i hånda, som om all smerten og alt strevet endelig hadde fått en mening. Selv om jeg overvant utfordringene i videregående, var utfordringen med foreldrerollen på et helt nytt nivå. Nå, som småbarnsmamma, har jeg opplevd enda en reise fylt med utfordringer og seire – en annen historie med sitt eget preg.

Min reise som mamma har ikke vært enkel, fordi jeg er mamma til et barn med ADHD. Det å være mamma til et barn med ADHD førte også til at jeg fant ut at jeg selv har ADHD. Å oppdage min egen nevrodivergens ga meg en dypere forståelse av utfordringene hen møter, og hjalp meg å være en bedre støtte for hen. Det har vært som to reiser til forskjellige destinasjoner, men på samme fly. Hvis du ikke vet hva det innebærer, tro meg – å være mamma til et nevrodivergent barn uten noen manual er virkelig krevende, spesielt når barnet er en del av skolesystemet. Jeg har følt meg maktesløs så mange ganger, kjent på uendelig kjærlighet for barnet mitt, men også en frustrasjon over at verden ikke alltid forstår barnet.

Hjertet mitt har knust gang på gang når jeg har sett barnet mitt slite, når hen har følt seg annerledes, eller når jeg har måttet kjempe mot systemet for å gi hen det hen trenger. Jeg har kjempet for å forklare meg til andre foreldre, systemet og samfunnet. Gjennom hver kamp, hvert møte og hver tåre visste jeg at vi kjempet for noe større – for at barnet vårt skulle få blomstre og føle seg sett. Jeg har tatt imot blikk, kjent på ensomheten, og følt at jeg ikke var god nok som mamma. Jeg har håndtert konflikter med andre foreldre og tatt imot anklager som satte seg dypt.

Men suksesshistorien min er ikke "småbarnsmamma uteksaminering."

Det er dette: Etter mange år med frustrasjon, kamper mot systemet, tårer, usikkerhet og barnevernet, var jeg nylig på vår første foreldresamtale der jeg følte ro og stolthet som mamma. Jeg kunne trygt si at innsatsen vi la ned i barnehagen og barneskolen har gitt resultater. Jeg satt der spent og nervøs, og hørte læreren snakke om barna mine – to barn som trives på skolen, føler seg sett og blomstrer i sitt eget tempo. Den følelsen – av at alt strevet og håpet har gitt frukter – er ubeskrivelig og for meg en sann suksesshistorie.

Men hvordan klarte vi det?

• Vi spurte oss selv hva slags foreldre barna våre trengte, og vi tok ansvaret, selv når det føltes som om vi ikke hadde mer å gi.

  
  

• Vi som foreldre sluttet å sammenligne oss med andre og begynte å fokusere på hva slags foreldre våre barn trengte.

  
  

• Vi skaffet oss kunnskap om nevrodivergens og sluttet å skamme oss over stigmaet. Vi lærte at det ikke er noe galt med barnet vårt – hen fungerer bare annerledes, og annerledes kan være fantastisk.

  
  

• Vi lærte oss hvordan skolesystemet fungerer, slik at vi kunne være tydelige på hva barnet vårt trengte. Vi sluttet å være redde for å stille krav eller være besværlige, fordi vi visste at vi kjempet for noe viktig. Vi jobbet for å få tilgang til de ressursene som fantes i systemet og ble advokater for barnet vårt.

  
  

• Vi satte grenser for å beskytte hen og familien, selv om det noen ganger var vanskelig.
  

• Vi skapte rom for åpen dialog og samarbeid med skolen, BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) og BFT (barne- og familieetaten). Vi lærte oss å jobbe sammen med de som kunne hjelpe oss, og vi bygget tillit.

  
  

Denne suksessen, med to barn som trives på skolen og har det godt med seg selv, er et resultat av år med innsats, tålmodighet og samarbeid. Ingen doktorgrad kan måle seg med den følelsen. Når jeg ser dem være seg seg, hører dem fortelle om dagen sin med et smil, eller ser dem være trygge i seg selv, vet jeg at alt strevet har vært verdt det.

For meg ingen doktorgrad eller prestisjefylt jobb kan måle seg med den følelsen.