Mellomrommet

I dag våknet jeg med en stor følelse av takknemlighet til livet. Jeg er så takknemlig for at som barn ble jeg satt i situasjoner som presset meg til å kjenne på det ubehagelig mange ganger, alt fra smått til store vanskelig og komplekse situasjoner. Og allerede som ungdom måtte jeg begynne å bearbeide alt det ubehagelig i barndomsårene. Jeg brukte mer eller mindre hele min ungdomstid til ikke noe annet enn å finne meg selv, sju år brukte jeg. Sju år før jeg klarte å stå på bena igjen og få livslysten på plass igjen. Mine barndomsår, traumer og vonde opplevelser var mer eller mindre ferdig identifisert og bearbeidet. Det hadde blitt mine styrker, mitt livskompass. Jeg hadde klart å finne min essens og hadde koblet med meg selv igjen. Jeg husker godt den siste samtale jeg hadde med min psykolog som 22 åring; jeg sa til han; i dag lukker jeg min livsbok hvor alle andre har vært forfattere for min historie og nå åpner jeg den første side i en helt ny bok med blankeark hvor den eneste forfatter er meg selv.

Veien derfra har selvfølgelig ikke vært lett, jeg har endret, rekonstruert og formet meg igjen flere ganger, men jeg har gått gjennom livet med et helt annet perspektiv, forståelse og blikk fra "min forrige bok". I dag som voksen er jeg så takknemlig for å leve i et fritt og trygt land og for å ha friheten til å skape et liv hvor jeg selv har bestemt å leve blant et nettverk hvor jeg blir verdsett for det jeg er og ikke det jeg har. Realiteten for mange er dessverre ikke slik og selv om jeg er takknemlig for de lærdommer jeg fikk som barn, vet jeg også at mye kunne jeg ha blitt spart for hvis bare de voksne rundt meg kunne ha visst mer og en ikke voksensentrert, men medmenneskelig voksenrolle hadde vært mer til stedet blant mitt nettverk.

Å bli verdsett for det man er og ikke for den man har er en verdi vi som verden har glemt i et sted på vei, i Norge også. I invitasjonen til et arrangement jeg deltok nå siste arbeidsuke sto følgene "Vi lever i en tid der vi har skapt et samfunn som skaper unge med stadig økende grad av lav livskvalitet. Det betyr at mange unge i dag opplever lav grad av fremtidstro, mening og tilhørighet. Dette gjelder ikke bare Norge, dette er en del av en global utvikling (Sit Labs, Hackaton 2022)". Det her er realiteten, og nei, dessverre er ikke ungdommene sine feil. Det er vi voksne, vi som samfunn som har skapt at våre barn, ungdommer og ungevoksne har blitt frakoblet fra det som er å være til å fokusere på det man har og hvor godt man presterer. Så det er også vi voksne som har et ansvar for å endre dette nå.

Målet med sist nevn arrangement var å prøve å finne på småløsninger (hacks) for å skape rom i samfunnet for meningsfulle studentliv. I en gruppe representert av alt fra andreårets studenter til pensjonister ble det identifisert utfordringer samfunnet sliter med i dag og det ble skapt småløsninger vi kan gjøre for å snu trenden dagens samfunn har i dag. Jeg startet i en gruppe og endte med noe helt annet. Jeg ble tiltrukket av et viktig tema som gjennom historie har blitt snakket lite om i offentlig rom, men som er meget relevant i dag og må snakkes mer om. Det å være menneske.

Selv er jeg opptatt av å trene med å vise sårbarhet og å snakke om de store mindre nevnt følelser i offentlig rom. Petter Fiskum Myhr, som jeg var så heldig og endte i gruppe med mener at det er viktig å ta vare på mellomrommet. Han beskriver mellomrommet som de rommene der vi møter andre mennesker enn bare likesinnede. I et samfunn hvor er opptatt av å produsere, vise og konsumere resultater mener vi at nå enn noen gang før er viktig å skape rom hvor mennesker kan møtes hvor det å vise resultater er ikke fokuset. Det viktigste er å skape relasjoner og møte hverandre i en menneskelig plan. Fortelle hverandre de sårbare historier vi bærer på og veien som har ført oss til det stedet vi står der vi står. Vi er sikkert på at når du forteller en historie har den andre alltid noe å fortelle også og det er der i det mellomrommet man har skapt en relasjon.

Jeg håper på at vår "hack" tar livet om ikke lenge, i mellomtiden og som en forlengelse av min takknemlighet til livet skal jeg være mye mer bevisst med å skape de menneskelige mellomrom og jeg inviterer flere på å utforske dette rommet.