Paris, Je t'aime

Paris, jeg kan stirre på deg flere dager...

Du har minnet meg på hvor heldig et menneske kan være. Selv føler jeg meg meget heldig og takknemlig en fantastisk tur jeg har hatt med meg selv.

Mens jeg satt i en kafé og observerte folk som gikk forbi meg tenkte jeg på alle kvinner som ikke har mulighet til å reise alene.

Alle foreldre som ikke har besteforeldrene som kan gi dem en pust i bakken en gang i blant. Hvor heldig jeg er som fikk denne mulighet! Hvor heldig jeg er som kunne gå gjennom små og store gater og hvis jeg bestemte meg for å ikke gå mere kunne jeg bare hoppe i en buss eller metro. Hvor heldig jeg er som kunne sitte å se på livet gå videre foran Eiffel tårnet, høre på all folk rundt meg, se på en vakker solnedgang og månen kom opp, lære å lage mat av en fransk chef, nyte maten i en vakker leilighet full av historie og kultur, bli kjent med nye mennesker og ha meget interessante samtaler sammen en regissør, en lege spesialisert i radiologi og en politiskhistoriestudent. Muligheten til å smake på frukt rett fra treet eller markedet, muligheten til å høre på nydelig musikk mens jeg rotet meg bort i metros underganger, muligheten til å se på vakre bygninger, kunst, parker, steder, gater, mulighet til å se på kontraster mellom rike og fattige folk. Muligheten til å få kroppen min kjenne på varmen fra to meget varme dager i Paris og fra hamam, mulighet til å kjenne hvordan kroppen min tok vel i mot en hard scrub og en massage. Mulighet til å lukte på nystekt baguette, en kaffe, sitronmadeleiner rett ut fra oven, forskjellige, lukten av en bokhandel full av gamle og nye bøker og til og med lukten av en stappfull metro i verste tid. Muligheten til å føle meg glad og redd når jeg gikk alene i mørke gater eller farlig metrostasjoner...

Tusen takk Paris, du har gitt meg en magisk sanseopplevelse og har minnet meg på hvor viktig det er å se på alle de små detaljer som livet gir oss i form av gaver.