Potetlivskrise

Dette bildet tok jeg akkurat for et år siden. Den dagen skulle jeg akkurat starte med et årlig prosjekt jeg hadde gjort nå i mange år. Et prosjekt som ikke føltes givende lenger og den dagen kjente jeg det mer enn noen gang på kroppen. Den dagen følte jeg meg som en plante som ikke hadde fått vann og gjødsel på mange måneder. Den dagen sa jeg til meg selv; neste år skal jeg ikke gjør dette og med dette pensjonerer jeg meg fra å være potet.

Misforstå meg rett, ingenting feil med å være potet. Jeg har vært potet i mange år, og takk til min potetrolle har jeg fått lov å tilegne meg forskjellig erfaring og har gitt meg mulighet for å være med forskjellige prosjekter. Med sosiologi som faglig fundament er ikke rart å ende som en potet. Gjennom studietiden hørte jeg mange ganger at å være sosiolog var som å være en potet i arbeidslivet, fordi vi kunne brukes til så mye. Det har jeg levd opp til over ti år nå og derfor føltes helt ok å pensjonere seg.

Jeg avsluttet min potetkarriere med honoris causa og tildelte meg selv en pris;

Potetprisen « Le Bonotte», denne prisen tildeles en gruppe eller enkeltperson som har vist evne til å jobbe tverrfaglig, er opptatt av mangfold og utvikling. Vinneren har bred kunnskap på mange områder og ser på sammenhenger spesialistene ikke kan se. Vinneren har også jobbet høyt og lavt i internt i organisasjonen og sammen med eksterne. Personen har skapt glede i arbeidet, men har også utfordret systemet for å skape endring og utvikling.

Jeg innså at min tverrfaglige kunnskap og erfaring ikke ble utnyttet til sitt fulle potensiale. Siden pandemien hadde jeg ikke utviklet meg faglig og jeg mistet litt og litt tilhørigheten i arbeidsplassen. Det er en av de mange ulempene ved å være potet. Med mindre du jobber på en potetgård så er ingen arbeidplass som har en dedikert potetavdeling eller en potetleder. Det er vanskelig å utvikle seg fordi det er ingenting som heter potetuvitkling.

For meg var det ikke sunt å fortsette i en stilling som potet, det begynte å tære på min selvtillit og min psykiske helse. Det har nå gått et år og jeg er glad for at jeg tok meg på alvor og gjorde noe med saken. I løpet av et år har jeg jobbet mye med meg selv og i hvilken retning jeg ønsker min karriere skal ta. Læring av denne prosessen tar jeg med meg videre og nå går jeg bare å drømmer om en ny jobb hvor min tverrfaglige kunnskap og erfaring utnyttes på alt annet enn en stilling som potet.