Slow Travel

Da jeg var liten mine ferier var ikke av de mest utforskende destinasjoner. Min pappa er et vanedyr og veldig lite en explorer, så mange av våre ferier var til samme sted og samme hotell. Selv om det finnes bilder av meg på flere plasser i Europa og i Mexico de fire første år av mitt liv, var så å si resten av barneårene mer eller mindre de samme plasser. Det jeg klarer å huske var at når vi dro på ferie var stort sett på pappas premisser. Vi skulle på ferie for å slappe av, for å koble av, for å nyte, for å være tilstede. Tror det var bare de to siste årene som vi bodde i Mexico som var de årene vi gjorde andre ting enn bare å dra på samme destinasjon, samme hotell, spise samme mat, osv. Da var vi barna litt eldre og begynte å ha en form for mening på hva som egentlig var ferie og pappas premisser krasjet fullstendig med våre premisser som barn. Det er jo først nå som voksen og småbarnsmamma som jeg forstår godt pappas ideen av ferie.

I 2006 traff jeg Erik og han hadde reist litt mer enn meg. Ikke at han heller hadde mange utenlandske reiser, men i det minste hadde han ikke vært på samme plass hvert år. Sannheten her er at før jeg traff Erik å sitte på et fly var en mareritt for meg. Hver gang jeg reiste mellom Mexico og Europa måtte jeg ta meg en sovepille eller en så naturlig beroligende jeg fikk av mamma for å kunne sove hele reisen og ikke ble dårlig av reisen. Kaffelukten på flyet gjorde meg forferdelig syk, i 22 år spiste jeg aldri på et fly. Jeg ble så dårlig at en gang jeg reiste på en av de korteste flyreisene jeg har gjort noen gang som var på 30 minutter. Da var hodet mitt i en air sickness bag hele reisen. Så akkurat å reise og utforske verden var heller ikke noe jeg hadde som bucket list i mine tenårene. Merkelig nok etter min første reise sammen med Erik ble hele det flyproblemet helt borte, og siden da å reise er en fryd. Etter et sånt reiseforløp hvem skulle tro at jeg skulle ha noe sånt som Reisen med meg selv?

Ikke bare flyskrekk og nytelse av å reise med meg selv har endret seg gjennom årene. I de siste årene har jeg også endret mer og mer mine reisemål. Når jeg sier reisemål tenker jeg ikke på destinasjon, men på hva som er hensikten med å reise. Ja! Da går jeg tilbake til pappas ideen av å reise, bare at jeg liker å utforske litt mer enn det han gjør. Jeg reiser for å slappe av, for å koble av, for å nyte, for å være tilstede.

Kvalitet over kvantitet sier man. Å hoppe fra sted til sted eller kjøpe sånne pakker besøk Europa i 15 dager kommer aldri til å være min greie. Noe midt i mellom er nok meg. Når jeg var nå sist i Wien og Budapest oppdaget jeg at jeg har en liten mental vane når jeg kommer til et nytt sted. Første dagen bruker jeg for å utforske sentrum, et torg eller en park. Jeg liker å kjøpe meg noe å drikke å sette meg ned bare for å se livet gå forbi. Når jeg har oppdaget hvor strømmen går liker jeg å gå motsatt vei for det er lettere å observere livet i byen.

Jeg liker å gå mye, fremfor å bruke offentlig transport. Man går glipp av så mye i t-baner og metroer. Jeg liker ikke å besøke de mest berømte plasser, å stå i køer for å komme på populære steder og heller ikke besøke de når det er mest rush. Det jeg elsker best er å gå sakte, observere, rote meg bort i et nabolag og små gater. Prøver å legge merke til detaljer, google hvorfor ting er som det er der de er, oppdage ting som man ikke finner på en Lonely Planet bok. Koble med alle mine sanser og sette dem i fult arbeid. Slå en uformell prat med ukjente folk, turister og ikke turister.

Når jeg reiser planlegger jeg lite, jeg gjør meg kjent med byområder. Leser om byen og litt historie, men ellers går jeg stort sett "with the flow". Jeg lar stedene fortelle meg sin historie, sin kultur, lære meg deres språk, invitere meg til måltider gjennom duften som sprer seg ut på gatene når man går forbi et matsted, jeg lar stedene overraske meg med sine blomster og skjulte perler, jeg lar stedene legge igjen souvenirs i mitt hodet i form av følelser og inntrykk i en sakte reise.