Take me as I am

Han reiste seg opp, så på oss og dro. Akkurat som kan han kom.

For en fyr! Om en jeg gang rekker å fylle 81 år håper jeg inderlig at jeg ligner litt på typen her, tenkte jeg i det lysene slo seg på og mens man kunne fortsatt høre noen håpefulle hundre klapp i takt i bakgrunnen.

Der satt vi 7000 mennesker uten telefon, uten store skjermer som gir den følelse av nærhet og kontakt til artisten. Vi klappet ivrig mellom sang og sang til mannen bak en piano. En mann som ikke var interessert i å ha interaksjon med sitt publikum. Han var der kun for å levere det han vet han er god på og ikke noe mer. De som er blodfans er vant til dette, men jeg som bare har vært på en konsert av ham før var ganske overrasket. Sannheten er at jeg husker lite fra forrige konserten også.

Flere ganger i løpet av konsert klarte jeg ikke å la være å tenke på at akkurat nå deltar jeg i et sosiologisk eksperiment. Og det var sikkert fordi det var veldig spesielt da lysene slo seg av og det ble helt svart, ikke et eneste mobillys som man kunne se. Noe som er ganske uvanlig i 2022. Og mens han sang ble det kastest et blå mystisk lys over publikum som satt nærmest scenen. Det var som å se på forsidene av en slags blanding mellom bøkene " ADHD og det disiplinerte samfunn"- og "kvalitative forskningsmetoder"- til sosiologen Aksjel Tjora.

Sans for Bob Dylan har kommet med årene, mye på grunn at jeg har en mann som er middels++ blodfan, men også fordi med årene har jeg hatt mer sans for sangtekstene hans. For å si det sånn, det er ikke rart han har fått en nobelpris i litteratur. Når det gjelder å like sangstemmen hans har variert veldig mye fra album til album, men i går ble jeg forhekset. Det var et par sanger jeg måtte huske å blunke og nesten våkne fra en dyp meditasjon, samt måtte jeg minne meg på at jeg faktisk satt og hørte på en 81 år gammel mann. For en opplevelse!

Jeg klarer fortsatt ikke å finne ut hva som gjorde hva. Om det var muligheten for å være uten telefon og å være helt til stede med alle sansene, om det var om å være sammen med min kjære som søkte etter hånda mi og ga meg kyss på panna mellom sangene flere ganger, eller om det var bare takknemligheten for denne unik opplevelse. Vet ikke jeg, jeg jobber fortsatt med å fordøye konserten og opplevelsen. Men magisk var det.

En ting er jeg sikker på og det er at det jeg sitter igjen med fra konserten i går er den "take me as I am or let me go"- attitude. Dylan vet hvordan han setter grenser, han vet det han er god på og det vet fansene. Fordi ja, han er en unik og sær type, men en veldig klok, særing og full av visdom type.