Å være

Å være eller ikke være.

I dag er nasjonaldag i Mexico. Ja, der jeg ble født.

Noen år er vanskeligere enn andre. I år er kanskje et vanskelig et. Det var egentlig ikke vanskelig, i hvert fall ikke fram til jeg bestemte meg for å publisere noe på mine sosiale medier og det er der tankekverne begynte å kjøre sitt eget løp. Fordi jeg har egentlig veldig lyst å gratulere Mexico med sin nasjonaldag, men jeg har lyst å gjøre som tredje person. Og så begynner jeg å tenke, hvorfor i tredje person? Men jeg er jo meksikansk og dermed er vanskelig å gratulere et land i tredje person hvis jeg er jo selv meksikansk!

Hvorfor ønsker jeg å holde en slik avstand? Jeg er like glad for Mexicos nasjonaldag i likhet jeg blir glad når det er nasjonaldag for andre land jeg har nær tilknytting i form av venner og bekjenter. Men hva er egentlig mitt forhold med Mexico som fødselsland? Det vekkes ikke i meg samme nasjonalisme som jeg får når det er norsk nasjonaldag. Eller gjør det? Ja, på hvilken måte? Jeg tror at det som er vanskelig for meg å akseptere er at det er vanskelig for andre å forstå meg. Så den følelse av å ikke føle seg forstått er det som er vanskelig og ikke minst den følelse av å føle seg som en forræder. Dette må jeg nok må bare leve med. Jeg har jo lært at ingen absolutt ingen kommer til å forstå meg, med mindre vedkommende har gått en lik vei som jeg har gått. Mitt forhold med Mexico er at jeg har en meksikansk mor, jeg er født der, jeg elsker historien, naturen og ikke minst maten. Men jeg som person klarer ikke å se meg selv som meksikansk, selv om min utsende forteller noe annet. Jeg liker å omfavne mine meksikanske røtter, men jeg er norsk i hodet og hjerte, bare at jeg er født i Mexico. That's it! Så fra min meksikansk side, gratulerer med dagen Mexico!